top of page

Mitt møte med Kadafi i bokhandelen

Det som dukket opp av tilbakevendende minner, (traumer) Da jeg møte Kadafi på bokbad.

Eller, det jeg kom i kontakt med følelsesmessig i møte med Kadafi

Han skulle ha et foredrag om sin bok, Den Norske Drømmen.

Da jeg kom inn døren til lokale, ser jeg ryggen til Kadafi rett foran meg, jeg kjenner jeg stivner, blir ukomfortabel redd for at han skal se meg. Jeg speider utover lokale for å finne to ledige stoler, ser en dame som kjenner meg, som hilser og snakker med meg. Jeg går mot henne mens vi prater og jeg setter meg på raden foran henne. Jeg legger merke til at jeg er den eneste mørke, utenlandske og blir litt redd, for hva tenker nordmenn om meg, så tenker jeg , men den andre utlendingen skal jo ha bokbadet, så er jo derfor de kommer for å høre på han, ler litt inni meg.

Man kan kjøpe kake, kaffe, mat og brus i kafeteriaen, men jeg tør ikke å gå bort fordi Kadafi sitter i nærheten, jeg sender mann min bort for å kjøpe en brus, han kommer tilbake med brus og kanelbolle til meg, jeg greier ikke å spise , blir så kvalm av lukten av kanelbollen.

Foredraget begynner og jeg er så redd for at Kadafi skal se meg, jeg prøver å gjemme meg bak en høy dame som sitter foran meg. Jeg tenker herregud hva skjer med meg? Hvorfor er jeg så redd. Jeg tør ikke å møte blikket hans, for hva om han tror jeg er interessert i ham, tankene mine går til mamma, venner fra ungdomstiden, ungdomskjæresten min som har lært meg hvordan jeg skal oppføre meg blant muslimske menn. Men det som er verst hvis han skulle se at jeg var der, litt vanskelig og unngå å se meg , i folkemengden da jeg er den eneste mørke, ja bortsett fra han da.

Jeg får med meg foredraget på mange måter, men er enormt sliten av å være så trigget/ redd. Når foredraget er ferdig så skal han signere boka si, og mannen min har bedt meg om å tenke på hvilken hilsen jeg vil ha skrevet i boka, jeg sier i det jeg reiser meg, bare bestem du, jeg må på do og kaste opp, hjertet banker og jeg føler meg ikke bra. Når jeg kom ned igjen, hadde mannen min kjøpt boka, usignert, han ville vente på meg. Så da sto vi i kø, og ventet, så var det vår tur, Kadafi ser på meg, og sier hei, jeg sier hei tilbake med øyekontakt, blir skikkelig stresset innvendig og vil bare forsvinne i et sort hull, føler jeg har gjort noe skikkelig galt ved å komme hit for å høre på han. Så jeg forholder meg til mannen min, og lar han snakke til Kadafi, hva vi ønsker at han skal skrive, det ender opp med at Kadafi selv skriver en hilsen selv. Jeg sier takk, hjertet banker, irriterer meg at jeg ikke bare kunne si , Hei jeg heter Therese og jeg har også røtter i Pakistan. Vi går ut av lokale og jeg starter og kjenne på klumpen i halsen, tårene bak øyelokket som vil fram, og jeg sier til mannen min, dette var som å gå inn i stua til min biologiske far, uten hans tillatelse. Min biologiske, far ønsker ingenting kontakt og har avskrevet meg siden jeg var 2 år.

Jeg så min egen biologiske far i Kadafi. Kadafi og jeg kjenner ikke hverandre fra før, men i møte med Kadafi kom jeg i kontakt med mitt indre barn som er redd for å bli avvist fra far. Jeg var et barn min far ikke ønsket, han ønsket at min mor skulle ta abort, min mor fikk ikke gjennomført dette da hun var for langt på vei. Å ikke være et ønsket barn er smertefullt og den smerten har jeg lagt lokk på i mange år.

Jeg vet at dette er en barnestemme som uttrykker et traume.



22 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page